Historie

Kafén er blant de best bevarte byggene på Bakklandet. Vi kan vise til en lang og spennende historie helt tilbake til 1700-tallet. Lokalene skal ha huset mange ulike virksomheter fra skydsstation (men dette er ikke dokumentert), hattemakerforretning, snekkeri og melkeutsalg til vaskeri.

I gården skal det tidligere ha vært drevet vognmannsforretning og skydsstation, men dette er ikke dokumentert. Fra 1860-årene fantes det en hattemakerforretning i gården. Huset tilhørte på slutten av 1800-tallet Martha Klokseth og senere snekker Ingebrigt Eide.

I årene 1896-1944 var det melkeutsalg i gården, som fikk sine varer fra Melhus meieri. Det har også vært drevet snekkerverksted, vaske-og-strykevirksomhet, skredderi og en svært tidlig utgave av lastebiltransport i gårdens første etasje. Huset fungerte kun som bolighus i årene 1944-1995, da arkitekt Trond Eide kjøpte det. Det er senere istandsatt ut fra antikvariske prinsipper og fremstår idag som velholdt, med en mengde interessante antikvariske detaljer. Istandsettelsen gjør huset til en severdighet i seg selv.

Hovedbygningen mot gaten er antagelig oppført i 1791.

Mot gårdsplassen finnes bl.a. vinduer fra slutten av 1700-tallet. Gården ble kraftig ombygd 1873, og deler av butikkinnredning fra denne ombyggingen er tatt vare på i restauranten. 1896 var anlegget ferdig utbygd, i to etasjer, med bakbygninger, lysthus (dessverre revet) og flaggstang. I dag drives kaféen Bakklandet Skydsstation i gården, og dette menes av mange å være en hyggelig hverdagskafé.

Bygningen er den eneste av sitt slag på Baklandet som er fredet. Grunnen til dette er hvor velbevart bakgård er, slik at man kan se hvordan en gård på Bakklandet var på 1800-tallet.

Norsk akevitt

Senk skuldrene og nyd atmosfæren i dette hjemmekoselige og mobilfrie miljø. Det gjorde også bønderne tidlig på 1800-tallet, da de reiste til marked her i byen. Den gang var der «bomstasjon» på Gamle Bybro, så de satte hesten igjen her på Skydsstationen til hvile, og sparte litt shilling som de ofte heller brukte på mat og kanskje en akevitt.

Akevitt er norsk kultur på sitt beste. Brennevin på våre breddegrader, kan spores tilbake til spredningen av kristendommen. Allerede på tidlig 1300-tallet behersket antakelig mange munker kunsten å destillere. Til å begynne med trodde de at de hadde oppdaget en universalmedisin, som hjalp mot aldring og alle tenkelige sykdommer, derav det latinske navnet «aqua vitae» som betyr livets vann - og i dag akevitt. Det er også antatt at brennevin ble benyttet som medisin under Svartedauden rundt 1350. Mot slutten av 1400-tallet var det brennevin å få kjøpt i noen av datidens apotek.

Den første dokumentasjon av krydret brennevin eller akevitt i Norge, er knyttet til erkebiskop Olav Engelbrektson i Nidaros.

I et brev datert 13. april 1531 forklarer den danske ovedsmannes Eske Bille Bergenshus at han gjerne skulle sendt bispen mer av «...et vand der kalles aqua vitae og som hjelper mod allehånde innvortes sykdommer...» Allerede i 1551 kommer dog de første restriksjonene på omsetning av sprit. Kirken innfører forbud mot kjøp og inntak før middag på søndager. Fra 1568 er det ikke lov å selge eller drikke før etter gudstjenesten på helligdager. Den første brennevinsskatten innføres av Kong Christian lV i 1621.

Brenneri i Trondheim

Et stort skritt mot det vi i dag forbinder med norsk akevitt, kom i 1807, da var det trønderne som gjorde den store oppdagelsen. Catharina Meincke fra Trondheim, giftet seg inn i familien Lysholm, og ble dermed i familie med Jørgen B. Lysholm som i 1821 etablerte brenneri i Trondheim. Catharina Lysholm ble enke allerede i 1772, 28 år gammel. Hun hadde god forretningssans og etablerte seg snart som en av de fremste redere i byen. Sammen med sin bror lot hun bygge flere skip, blant dem «Trondhjems Prøve» i 1780, og drev storhandel med Europa og Østen. I 1805 gikk «Trondhjems Prøve» med en last tørrfisk, skinke og ost til Øst-indien, nærmere bestemt Batavia, i dag Indonesia. I lasten var der også fem fat potetbrennevin som man håpet å kunne selge. Kapteinen fikk imidlertid ingen avsetning på det norske brennevinet, og det blev tatt med tilbake. Den 7. desember 1806 krysset «Trondhjems Prøve» Ekvator på vei hjem med lasten full av krydder og andre varer. Et eikefat med det usolgte brennevinet ble åpnet for å feire linjepasseringen, og undringen var stor over det sjøfolkene fikk i krusene. Borte var det råe, fuselbefengte potetbrennevinet - det havde skjedd en forvandling på eikefatene i løpet av seilasen. Vel tilbake i Trondheim i 1807 ble fatene åpnet på nytt. Linjeakevitten var i prinsippet oppfunnet og modning på sherryfat var et faktum.

I 1821 starter den unge, nyutdannede Jørgen B. Lysholm sitt destilleri og destilasjonsfabrikk i Trondheim.

Med kunnskap om destillasjon, fatlagring og linjeakevitt skapte rederarvingen - etter flere års forsøk - et merke som ble synonymt med norsk akevitt i resten av verden. Fra slutten av 1830-årene ble det satt i gang eksport av klippfisk til Sør-Amerika og Lysholm fikk regelmessig sendt akevitt på eikefat med skipene tur-retur over Ekvator. På 1800-tallet var Jørgen B. Lysholm landets best kjente merkenavn, og selskapets akevitter ble omsatt i alle verdensdele.

Helt til vår tid er å ta en «Jørgen B» synonymt med å ta en dram.

Dagens Linje Akevitt fremstilles fortsatt som på Jørgen B. sin tid, men det er nå Wilh. Wilhelmsens store linjeskip som bærer med seg fatene med Lysholm Akevitt tur-retur Australia. LINJEAKEVITT er verdens eldste nålevende akevittmerke. Den er lagret på eikefat i 16 mdr. Eikefatene, er først benyttet til lagring av Oloroso-sherry.

LINJEAKEVITT er verdens eldste nålevende akevittmerke. Den er lagret på eikefat i 16 mdr. Eikefatene, er først benyttet til lagring av Oloroso-sherry.